"Det er som en dans," sier Hedvig Bjørk. "Alt beveger seg, hele universet. Dersom det stanset opp, ville det bety døden. Bevegelse er liv."  Fra Havets dyp, av Annika Thor, 2003, s. 98.

LIV ER BEVEGELSE.  BEVEGELSE GIR ENERGI. 

Bevegelse er en av de viktigste sansefornemmelsene, i fosterlivet og etterpå, og det er gjennom den vi blir hjulpet til å utvikle alle andre ferdigheter. Bevegelse er hjerteslagene, blodomløpet, pusterytmen, øyets bittesmå bevegelser for å fokusere, i musklene når vi står stille, i kroppen når vi strekker ut etter søvn, når vi sitter og skriver, når vi forflytter oss bortover, oppover, gående eller klatrende. Gjennom bevegelse utvikles forbindelsene mellom likevektsenteret og høyere sentra i hjernen. For å oppnå balanse og for å kunne koordinere bevegelser, er den proprioseptive sansen sammen med vestibulærsansen/likevekt og berøringssansen nødvendige forutsetninger. 

ORDET PROPRIOSEPSJON kan bety enten egen fornemmelse, eller egen mottaker. Ordet kinestesi er satt sammen av de to greske ordene for bevege og fornemmelse. Kinestetisk sans refererer kun til sansning basert på aktiv muskelsammentrekning. Proprioseptiv sans referer til både og. Stillingssans, muskelsans, muskel- og leddsans, muskel- og bevegelsessans er andre navn vi bruker på disse sansefenomenene. Sansen gir oss en opplevelse av vår egen kropp både i hvile og i bevegelse, der kinestesien står for opplevelsen av kroppen i bevegelse, kroppens bevegelsesmelodi. 

 

VÅR PROPRIOSEPTIVE SANS HAR SAMMEN MED BERØRINGSSANSEN OG VESTIBULARSANSEN STOR BETYDNING FOR VÅR KROPPSBEVISSTHET.

UANSETT OM VI BEVEGER OSS ELLER ER STILLE registrerer vi mer eller mindre bevisst, takket være vår proprioseptive sans, kroppens stilling og de ulike kroppsdelenes innbyrdes plass, stillinger, bevegelser og muskelspenning. Sansen gir oss en opplevelse av vår egen kropp både i hvile og i bevegelse. Sansecellene, proprioseptorene, er mottakerne av disse påvirkningene. De fins i spoleceller, i sener og i leddkapsler, og omformer og formidler signalene via nerveceller i ryggmargen til hjernestammen, lillehjernen og delvis videre til hjernehalvdelene. Den proprioseptive sansen henter også informasjon fra huden.

VÅR KROPPSOPPFATNING ER VÅRT BILDE AV VÅR KROPP

og skal være et bilde med avklarte grenser og stødig ramme. Det er resultatet av noe vi kan likne ved tegning av et kart, der hver eneste kroppsdel og dess egenskaper, oppdages bit for bit og kartlegges underveis. Bit for bit tegnes dette kartet i nært samarbeid med sansepåvirkning utenfra og innenfra. Hver gang vi beveger oss, blir holdt og kost med etc. lagres utallige ulike sanseinformasjoner og blir til en del av alle våre individuelle nevrale minner. Men vårt ”kroppskart” ville være ufullstendig dersom vi ikke også tok hensyn til gravitasjonsfeltet, som påvirker oss. For å få den informasjonen er vi avhengig av vårt vestibulære system, som hjelper oss med samordningen av sanseinntrykkene og navigeringen av bevegelsene. (Jean Ayres, 1993) . Desto mer vi beveger oss (tilpasset) og desto mer variert vi beveger oss, jo bedre bli kartet og desto lettere bli det for vår hjerne å bruke kartet vi har laget.

Av erfaring lærer vi oss hva som er lett og tungt og hva og hvordan vi må mobilisere for å kunne løfte og bære en stor koffert, eller hva vi må gjøre for å rekke frem til og løfte kannen og deretter helle te i koppen ved siden av. 

DERSOM BARNET BEVEGER SEG NESTEN KONSTANT OGSÅ NÅR DET ER BLITT BEDT OM Å SITTE STILLE kan det hende at barnet får for lite proprioseptive signaler og derfor trenger bevegelsene for å få informasjon fra om hvorhen i rommet de er. Barnet, som har en ikke tilfredsstillende proprioseptiv sans, kan ha vansker med å gå ned trapper og kneppe knapper, eller hun må ganske enkelt hele tiden se etter hva kroppen holder på med og nøye planlegge bevegelsene for å få ting til. Mange barn med Dyspraksi har problemer med dette og har samtidig et ufullstendig eller dårlig bilde av sin egen kropp, hvorhen den er og når det gjelder å lokalisere sin egen kropps ulike deler. 

Maria Montessori (1912) mente at bevegelse er selve grunnlaget for personlighetsutviklingen. 

BEVEGELSE ER BARNETS FØRSTE "SPRÅK".

Allerede i fosterlivet uttrykker barnet seg gjennom sin kropp. Kun ni uker etter unnfangelsen, utløses den første av en serie primitive reflekser. En reflekshandling er nervesystemets enkleste aktivitet, et ubevisst, stereotypt svar på en bestemt sansepåvirkning. Primitive reflekser utvikles i forsterlivet, er tilstedeværende –og noen assisterer– ved fødselen og de er aktive i løpet av det etterfølgende første halvåret. Til tross for at refleksene er ubevisste reaksjoner, vil bevegelseserfaringen og det at bevegelsene gang på gang gjentas, i seg selv starte en utviklingsprosess av de aktuelle nervebanene. Refleksene viser på den måten vei for barnets motoriske ferdigheter.

Jo mer et barn beveger seg desto bedre vil bevegelseskontrollen bli.

Barnet har fremdeles en lang vei igjen før det kommer opp i stående stilling og etter hvert klarer å gå. Det er vesentlig å ikke forsere denne utviklingen. Men den krever at noen er nære, tilstede og legger til rette, stimulerer og motiverer på en god måte, barnet i dets kamp mot gravitasjonen, for å kunne oppnå likevekt og passende muskelspenning for en fungerende kroppsholdning.

Å mestre hodekontroll er, skriver Sally Goddard Blythe, "... the beginning of good balance, posture, coordination, control of eye movements, and self-confidence." 

MULIGHETER FOR Å LIGGE PÅ MAGEN, PÅ GULVET, ER VESENTLIG FOR DET LILLE BARNET. 

Og barnet vil snu hodet til siden for å puste og barnet vil prøve å løfte hodet. Opplevelsen fra gravitasjonen stimulerer og motiverer. Økende muskelstyrke og muskelspenning spres fra hodet til overkroppen. Kontroll av balanse og koordinasjon begynner med hodekontroll og spres via nakken til overkroppen. Benbevegelsene hjelper barnet til å oppfatte kroppens begynnelse og slutt, Mulighetene for å beherske hodets ulike stillinger vil bli lettere og skjer etterhvert automatisk, dels ved mye bevegelse og mer muskelstyrke og ikke minst ved utviklingen av to posturale hoderettingsreflekser. Leketid på ryggen, på gulvet, er minst like viktig. Før barnet klarer å sitte, åle eller krabbe må det ha kontroll over hodet og nakkemuskler. Barnet trenger ganske enkelt muligheter for å kunne arbeide gjennom og ved hjelp av refleksene. WBACRN p. 159 -162

I LØPET AV DET FØRSTE LEVEÅRET VIL HØYERE DELER AV HJERNEN UTVIKLES.

FRA DEN TIDLIGE MORO-REFLEKSEN FORTSETTER UTVIKLINGEN - VIA REFLEKSER OG INTERAKSJONEN MED OMGIVELSENE - til etterhvert å kunne utføre altmer kompliserte og viljestyrte bevegelser. Et altmer modent bevegelsesrepetoar muliggjør det å kunne snu seg rundt (fra mage til rygg, og omvendt), kunne åle seg fremover, kunne sitte, kunne komme seg opp på alle fire, kunne krabbe og etterhvert mestre det å kunne stå oppreist. Etterhvert, når både grunnleggende og mer avanserte bevegelsesmønstre trenes til de er automatiserte, vil mye hjernekapasitet frigjøres til intellektuell utvikling.

HVIS BARNET IKKE GÅR GJENNOM DE NØDVENDIGE NEVRO-FYSIOLOGISKE UTVIKLINGSTRINNENE som bl.a. sikrer god koordinasjon og balanse, vil hun eller han måtte bruke uforholdsmessig mye energi og oppmerksomhet på både det å være i bevegelse og i ro. Barnet vil kunne få problemer med å opprettholde kroppsholdningen, med å oppnå passende grunnspenning i muskulaturen - noe som gjør at hun eller han fort blir sliten og enten ikke orker å, eller bare må, bevege seg -. Barnet kan ha vansker med øye-hånd koordinasjon og med finmotorisk kontroll. Alt dette påvirker, og medfører vanskeligheter på, mange viktige områder. 

”The 3-6 year old child who constantly hops, skips and twirls while ”walking” down the street, is still learning to control her balance, for the most advanced level of balance is the ability to stay still. The action of NOT moving requires whole body functions and muscle groups to operate together without continuous adjustment, and signifies the advent of mature postural control.” A Teacher´s Window Into the Child´s Mind, Sally Goddard, 1996, p.119

OM MOTORIKK, KOORDINASJON OG LATERALITET

MOTORIKK HANDLER OM EVNE TIL BEVEGELSE og om det å selv forflytte seg, noe vår proprioseptive sans og vestibulære sans er en forutsetning for. Grovmotorikk omfatter kontroll av kroppens holdning, de store bevegelsene som inngår i for eksempel det å rulle, krype, sitte, gå, hinke og andre forflyttningsbevegelser. Finmotorikk omfatter kontroll av de finere og mer avgrensede bevegelsene som man bruker da man for eksempel skal gripe, skrive, spille instrument, sy og ellers bruke munn, øyne, hender, føtter, fingrer og tær. 

Ferdigheter, her i form av bevegelsesmønstre, må gjentas gang på gang skal oppbyggingen av de nevrale forbindelsene fungere. Etterhvert og ved mer og variert øvelse blir ferdighetene automatiserte, slik at barnet ikke trenger å være oppmerksom på hver bevegelse eller tenke på selve utførelsen. Automatisering kreves hvis utførelsen av bevegelsene skal være flytende og god. 

KOORDINATION ER ET SAMSPILL AV SIGNALER OG DE MUSKLER som trengs i en og/eller flere bevegelser. Hver bevegelse er dessuten oppdelt i flere deler. For å kunne konsentrere oss om det som kreves i øyeblikket (klippe, lese, skrive, lytte til undervisning, kjøre bil m.m) er det uhyre viktig å kunne utføre bevegelsen/e i riktig rekkefølge, vel avveid, samordnet og kontrollert uten å måtte tenke på utførelsen. 

LATERALISERING GJELDER GRADEN AV SPESIALISERING I HENHOLDSVIS HØYRE OG VENSTRE HJERNEHALVDEL. Hver halvdel av storhjernen får sine spesielle ferdigheter. I de første leveårene fungerer hjernehalvdelene hver for seg (nerveforbindelsene mellom de to delene er ikke ferdigutviklet). Etter at fordelingen av de ulike ferdighetene i hver sin hjernehalvdel er gjennomført, vil barnet kunne oppfatte at kroppen består av to deler. Jo klarere fordelingen er, og jo bedre ferdighetene er, desto lettere vil samarbeidet mellom hjernehalvdelene fungere.
 

Bilde: Jake Hills