”The ability to”make sense” of movement through the sensory systems is the foundation of learning.”   

Reflexes, learning and behaviour, Sally Goddard Blythe, 2002, p. 104

STIMULERING FRA OMGIVELSENE OG FRA KROPPEN ER HELT NØDVENDIG FOR EN OPTIMAL SANSEUTVIKLING

Likevekt/Vestibularis (vårt balansesentrum), proprioseptive inntrykk (fra muskler,ledd), berøring (hud), hørsel og syn, lukt og smak gir oss mange erfaringer om verden innen oss og omkring oss, på godt og på vondt. Vi lærer. 

SANSNING ER HELT GRUNNLEGGENDE FOR VÅR ERFARING og helt nødvendig for våre muligheter til koding, til en slags forening i det vi erfarer. Bevegelser eller energier, innenfra eller utenfra kroppen, som passer for, og treffer et parat sanseorgan kan fungere som et stimuli for akkurat det sanseorganet. Sansecellene reagerer kun på den påvirkningen de er laget for og omformer denne påvirkningen til elektriske signaler som deretter formidles via nervecellene og deres nervetråder, som nerveimpulser. Signalene og de elektriske impulsene er identiske, uansett hvorfra de kommer og hvorhen de skal. Via det perifere nervesystemet sendes impulsene til SNS - sentralnervesystemet - og vel der til sine respektive mottakerområder. Og det er først da de er nådd frem dit, at vi sanser, at vi blir -mer eller mindre bevisst- var sansningene og hvilken type sansning det er. De gjenkjennes og tolkes ved hjelp av tidligere erfaringer. Jo bedre isolert nervetrådene er, desto raskere går ferden.  

FEM AV VÅRE SANSER HAR BEVEGELSE SOM FELLESNEVNER. Bevegelse med ulik frekvens, formidlet gjennom ulike medier, mottas av det sansesystem som bevegelsen passer til og er parat akkurat da, og som da lar seg stimulere. Den vestibulære - eller likevektsansen svarer til sakte bevegelse, berøringssansen reagerer på bevegelsen i hårceller eller ved trykk på huden. Den kinestetisk/proprioseptive sansen reagerer på muskelspenning og bevegelser i muskler og ledd. Lavfrekvent lyd kan av berørings- eller taktilsansen oppleves som vibrasjoner, før økningen i frekvens gjør seg gjeldende som lyd for hørselssansen. Synssansen reagerer på høyfrekvent bevegelse av lysphotoner. Likevektsansen og den proprioseptive sansen er vi, til vanlig, ikke særlig bevisst.

SANSENE FÅR STADIG STØRRE KAPASITET SAMTIDIG SOM DE BLIR MER SPESIALISERTE. Sanser og reflekser er nært knyttet sammen, og avhengig av hverandre, fra begynnelsen av.  Allerede i fosterlivet og som spedbarn reagerer vi både på indre og ytre påvirkning. Etter hvert som hjernen utvikles økes også sansenes effektivitet og evne til samarbeid med hverandre. Nesten allting påvirker hvertannet. Uten dette samarbeidet, i den helhet de deler, ville det å oppfatte verden blitt et umulig prosjekt. 

SANSEPÅVIRKNING, som lys, lyd, vibrasjoner, lukt, trykk, varme og kulde kan komme fra samme kilde og/eller samtidig, de endres til elektriske impulser som sendes til ulike områder i hjernen. Signalene som sendes er like, men hvorvidt vi vil oppleve signalene som noe vi ser, hører eller kjenner er avhengig av hvilket mottakerområde de når frem til og de kan komme samtidig frem til ulike områder. Derved kan fornemmelsene forbindes i et mønster av samtidighet. Andre ganger, som et mønster av rekkefølge. 

VESTIBULÆRSANSEN UTGJØR SENTRUM I VÅRT BALANSESYSTEM og har en mengde forbindelser med sentralnervesystemet. Den har en helt avgjørende betydning for kvaliteten i barnets sanseopplevelser. For å oppnå stabile og trygge sanseopplevelser trengs et velfungerende likevektsystem, som kan bevirke et sikkert og tryggt forhold til gravitasjonen. Det vestibulære organet/Likevektorganet er plassert i innerørets hulrom, vestibulen, og er en del av labyrinten. Dets betydning oppdager vi som oftest først da det ikke fungerer. 

Rett etter fødselen begynner en gradvis samordning av vestibulærsansen, med de andre sansene. Og det er viktig for å oppnå trygghet relatert til gravitasjonen. 

Annen indre påvirkning kan være stimuli utløst av autonome reaksjoner. Det kan være emosjonelle eller motivasjonelle reaksjoner, som enten ikke er eller er lite viljestyrte og tilsvarende enten ikke er eller er lite bevisstgjorte.

VED EN OPTIMAL UTVIKLING AV SANSEAPPARATET, er sannsynligheten god for at vår subjektive opplevelse av de erfaringene vi vanligvis gjør, i vår oppvekst og også siden, fører til at vi trygt tar imot det vi erfarer, lagrer og bearbeider det, samt at vi får en naturlig nysgjerrighet for flere, nye og berikende opplevelser.

HVIS EN SANS ER FOR STERKT UTVIKLET, vil det bety at den er meget følsom og vil kunne oppleve inntrykk meget sterkt (hypersensitivitet). Vi kan altså se mye bedre (altfor godt), høre altfor godt, og/eller oppleve berøring mm mye sterkere enn det vi selv eller andre kan forestille seg. Og vi vet ikke om det, at opplevelsen kan være så ulik og annerledes. 
HVIS EN SANS ER FOR SVAKT UTVIKLET, vil det bety at den ikke er helt forberedt eller for lite følsom for å kunne motta eller videreformidle inntrykk (hyposensitivitet). Ikke heller her vet vi om denne eksisterende forskjellen hos oss selv og hverandre.

Hver for seg kan dette skape ubalanse og vansker. Både hyper-, hypo- og normal sensitivitet kan forekomme hos et og samme individ. Det er ikke et enten eller, og det kan være veldig vanskelig å finne ut av og forstå.