Tenk deg at du får en oppgave. En oppgave du ikke mestrer. Du får den fordi det forventes av deg at du skal greie den. Men du klarer den ganske enkelt ikke. Du ser og ser, men aner ikke hvordan du skal tenke. Du gjør det du tror er riktig, men uten å vite. Du vil så gjerne få det til, men det blir bare feil. Og du hører: "Dette har jeg jo forklart deg så mange ganger." Eller du får skjenn, for noe du ikke får til. fritt fra en fb-side jeg ikke har funnet tilbake til

DET ER OGSÅ LÆRING. LÆRING SOM ER MED PÅ Å ØDELEGGE SELVTILLIT OG SELVFØLELSE. OG SOM DU SKULLE ØNSKE VAR ULÆRT.

Barna som skal begynne på skolen er forventningsfulle og gleder seg. Endelig er de kommet dithen, blitt så store at de kan begynne på skolen. Og alt de skal lære, lære om bokstaver og tall, lære seg å lese og skrive og regne, også skal de ha lekser. Å få smilefjes og stjerner. Der står læreren på trappen. Hånden griper hardt om mors eller fars hånd. Alle har laget seg et eget bilde av hva skole er. Noen gruer seg for det de tross alt vet veldig lite om, men har hørt mye om. Og, som mange sier, de grugleder seg.

En spennende start, men ... Kanskje allerede i slutten av første eller i løpet av det andre skoleåret tar læreren kontakt med foreldrene for å fortelle dem at deres barn strever både med å lære å lese og skrive. Eller hun forteller at barnet har konsentrasjonsvansker, vansker med å sitte stille, vansker med å kontrollere sinnet sitt eller har dårlige sosiale ferdigheter. At barnets vansker kan skyldes nevromotorisk umodenhet, tenker vi sjelden på, og symptomene oppfattes dessverre ofte som tegn på atferdsvansker eller som "uoppdragenhet" og søkes oftest løst som det. Kanskje ved hjelp av en assistent eller tidvis noen timer i liten gruppe.

"Det ble mer og mer vanskelig. I begynnelsen gikk det bra. Da skulle vi bare finne bokstavene, og skrive dem gjentatte ganger. Men så, så skulle de bindes sammen til ord. Og ordene skulle bestå av flere og flere bokstaver. Det fikk jeg ikke til. Det var begynnelsen på et mareritt, der ingenting hjalp. Det jeg lærte var at jeg var dum, jeg lærte meg mange redningssystemer, som bare gjorde vondt verre. Tenk deg at hver dag i mange år være bundet til det å mislykkes. " Birgitta Sohlman, Möjligheterna finns, 2000, s.

Før barnet henvises til Pedagogisk Psykologisk Rådgivningstjeneste for en formell vurdering, kan det ha gått relativt lang tid. Det har mest sannsynlig vært en tid med mye prøving og feiling av ulike hjelpetiltak, der barnet har fått lære seg noe om seg selv og som vi egentlig ikke ønsker skal skje. Og hvordan tar vi hensyn til de resurser barnet har? Hver dag, hver time har du lært, og gang på gang fått det bekreftet, at du ikke holder mål. Mestringsopplevelser er få, og de som er der lar seg sjelden trygt generalisere til den store sammenhengen, i klasserommet. Tilleggsbelastninger kan forstyrre vårt bilde av hva som egentlig feiler. Vedvarende usikkerhet om hva du vil mestre og når du ikke vil mestre, relatert til krav og forventninger du ikke har oversikt over kan føre til stress.

"When it comes to what makes for psychological stress, a lack of predictability and control are at the top of the list of things you want to avoid." Robert M. Sapolsky, (2004) Why Zebras Don't Get Ulcers, p.238

Det kriblet i hele kroppen. Nå var han endelig ferdig. Han hadde skrevet av ordene på tavlen, men det hadde tatt så lang tid. Læreren hadde flere ganger spurt om alle var ferdig så hun kunne viske det ut. Trykket på blyanten ned på papiret hadde gjort at det nesten gikk hull. Også hadde han måttet viske ut ordene som ble skrevet feil. Arket så ikke ut. Ordene på tavlen var tåkete og fulle av streker og gule prikker. Loddrette streker. Han var sliten nå. Trøtt i hele kroppen. Han viklet ut beina som han hadde snudd rundt stolbena og reiste seg opp. Han måtte bare strekke på seg og gå litt. Han gikk fremover for å spisse blyanten, men ble stoppet av læreren som ba ham sette seg ned i igjen. Han nærmest falt ned på stolen, det ble en del bråk da den nesten veltet. Han satte seg i halvliggende stilling på stolen med bena utstrakte under pulten. (observasjon og samtale)

Liksom det er for læreren å ikke bare se, men også å inneha et så kompetent tolkningsgrunnlag som mulig, vil kartleggingen, vurderingen og råd om tiltak også være avhengig av den enkelte rådgiverens kompetanse. Fremdeles kan barnets vansker feiltolkes og/eller avgrenses henimot atferdsvansker, dysleksi, dyskalkuli, dyspraksi, ADHD, ADD, Asbergers syndrom, emosjonelle vansker, psykiske problemer m. fl. Vi glemmer å spørre oss om hvordan og hvorfor.

Læreren skal selvsagt være observant og følge godt med på hva som skjer med barna enkeltvis og i samspill. Og notere seg det. Men hva skal læreren være oppmerksom på? Og hvordan skal observasjonene tolkes? Det er viktig å tenke langsomt, ikke godta den første forklaringen som faller en inn.

BARNET SOM OFTE GJESPER OG HALVVEIS LIGGER OVER PULTEN. BARNET SOM TAR SEG

rundturer i klasserommet og ikke klarer å sitte stille, gynger på stolen og ser mer ut av vinduet enn på arbeidsarkene. Barnet som vrir seg på stolen, fester beina rundt stolens ben og som støtter seg med albuen på pulten og ene hånden foran det ene øyet. Barnet som ofte går opp til læreren for å hjelpe til eller spørre om å få gå på do. Barnet som tviholder på skyggeluen, også innendørs. Barnet som ikke klarer å følge med i boken ved høytlesing etter tur. Barnet som ikke får med seg alt læreren forteller, eller får med seg kun litt. Barnet som rett som det er roper ut, eller slår hardt i pulten, eller reiser seg hastig opp. Barnet som rekker opp hånden for å svare eller kommentere, men hvis svar eller kommentar ofte ligger litt på siden av det det gjelder. Barnet som strikt følger rutinene det er blitt vant til, og ikke er oppmerksom på informasjoner om tilfeldige endringer (som gis rett før) og fortsetter å forholde seg til det innarbeidede mønsteret. Barnet som ikke rekker å skrive av fra tavlen og barnet hvis skrift er så rotete at den også er uleselig barnet selv. Og barnet som holder og trykker så hardt på blyanten at det blir hull i papiret og blyantspissen brekker gang på gang.

Barnet som ofte gnir seg i øynene og kanskje også ofte har hodepine.

Hvordan vil du tolke beskrivelsene av det barnet gjør? Flere av disse beskrivelsene kan og gjelde et og samme barn. Hva ville din første forklaring være?

Se også på disse bildene. Hva kan de fortelle oss? Se videre under VANSKER og under NEVROFYSIOLOGISK PSYKOLOGI eller klikk for eksempel på MOROREFLEKS og SYMMETRISK TONISK NAKKEREFLEKS .