Tidlig innsats

"Ventingen", i forslagene om å avvente skolestart, må settes inn i en sammenheng. 

Vi vet at altfor mange barn møter på skolen uten de forutsetningene vi antok å kunne forvente. Der er et stort antall skolebarn som ikke oppnår forventet resultat verken ved vanlig undervisning eller spesialundervisning. Og vi vet at mange elever "faller ut" av videregående skole. En forklaring kan være å finne i en umoden nevromotorisk utvikling, noe barnehagelærere, skolelærere og foreldre, må få vite mye mer om.

Flere studier internasjonalt viser at mange barn med ulike former for lære- og atferdsvansker har betydelige problemer knyttet til balanse, koordinasjon, synsfunksjon og auditiv persepsjon. Til tross for gode forutsetninger ellers, kan barn med nevromotorisk umodenhet få store problemer med utfordringene på skolen. Nevromotorisk umodenhet kan ha innvirkning på mange funksjoner; motorikk, syn, hørsel, atferd, skolefaglig læring og emosjonell fungering, og derved hindre individet i å bruke sine evner optimalt.

Det kriblet i hele kroppen. Nå var han endelig ferdig. Han hadde skrevet av ordene på tavlen, men det hadde tatt så lang tid. Læreren hadde flere ganger spurt om alle var ferdig så hun kunne viske det ut. Trykket på blyanten ned på papiret hadde gjort at det nesten gikk hull. Også hadde han måttet viske ut ordene som ble skrevet feil. Arket så ikke ut. Ordene på tavlen var tåkete og fulle av streker og gule prikker. Loddrette streker. Han var sliten nå. Trøtt i hele kroppen. Han viklet ut beina som han hadde snudd rundt stolbena og reiste seg opp. Han måtte bare strekke på seg og gå litt. Han gikk fremover for å spisse blyanten, men ble stoppet av læreren som ba ham sette seg ned i igjen. Han nærmest falt ned på stolen, det ble en del bråk da den nesten veltet. Han satte seg i halvliggende stilling på stolen med bena utstrakte under pulten. (Hva er hva, basert på observasjon og samtale)

Det er klart at tidlig innsats er viktig. Fysisk aktivitet inklusive viktige grunnleggende øvelser er meget vesentlig.

Vi må huske på at utviklingen av sentralnervesystemet skjer raskere i løpet av våre tre første år, enn det noen gang senere vil gjøre, og at utviklingen, som skjer i løpet av våre seks eller syv første år, har avgjørende betydning for vår livslange utvikling. 

En meget viktig faktor i det å være "skolemoden" er barnets fysiske utviklingsnivå. Barnet skal kunne kontrollere kroppen både hva gjelder balanse og grov- og finmotorikk. Det gjelder å kunne sitte stille, konsentrere seg og å kunne lytte, koordinere armer og ben, øye og hånd, bruke blyant og ikke minst skal øynene kunne følge bokstaver, ord og linjer.  Alt henger sammen.

Å sitte stille og samtidig utføre finmotoriske aktiviteter, lar seg ikke alltid så lett forene. Hva er det som gjør at blyantgrepet er så vanskelig å få til, eller å kneppe knapper og knyte skolisser, og hva med lesing ?  

Nevromotorisk umodenhet defineres ved at spedbarnsreflekser fortsetter å være aktive etter første leveår, og den posturale refleksaktiviteten er ufullstendig etter tre og et halvt år. Dersom spedbarnsrefleksene ikke er fullgodt integrert mens vi er spedbarn, vil de vanskeliggjøre våre muligheter for å kontrollere våre viljestyrte og mer komplekse bevegelser. 

Barnet, som ikke oppnår denne kontrollen er i, det Sally Goddard Blythe kaller, “et refleksivt ingenmansland” der barnet i sin videre utvikling kan få vansker med grovmotorisk og finmotorisk koordinering, balanse, synsfunksjon, auditiv persepsjon og øye-håndkoordinasjon. Barnet kan bli oversensitiv eller altfor lite sensitiv for berøring, for lys og lyder, ha angst, ha dårlig utholdenhet og vansker med å sitte stille, bli urolig og sliten, og få vansker når det gjelder læring av lesing, skriving, matematikk, kroppsøving og andre fag. Etterhvert, i løpet av skoletiden, utvikles sekundære vansker. I voksen alder kan det manifesteres i ulike slags plager, fysiske såvel som psykiske. (Se blogginnlegget om Aktiv primitiv refleks.)

Vi må begynne i barnehagen, dels med relevant stimulering basert på nevrofysiologisk kunnskap og dels ved god kartlegging og adekvate tiltak. Det er fullt mulig å gjennomføre flere grunnleggende øvelser, som fremmer den utviklingen vi etterstreber.

Det er viktig at vi er oppmerksomme på dette og tar tilbørlig hensyn til det, når vi kjenner det igjen. Uansett. For å få vite hvorvidt barnets utfordringer er knyttet til en umoden nevromotorisk utvikling, inklusive aktive spedbarnsreflekser, bør barnet undersøkes/testes av en person med relevant kompetanse. Etter utredningen, og dersom resultatet viser behov for det,  er det mulig å skreddersy et individuelt øvelsesprogram for barnet å gjøre hjemme, og som følges opp og tilpasses annenhver måned. 

I tillegg til å sjekke refleksstatus, kan det være nyttig å få undersøkt synet inkl. samsynsfunksjon og hørsel/auditiv persepsjon. 

For å kunne gjøre bruk av denne kunnskapen i barnehagen og skolen er det utarbeidet et forkortet test og et øvelsesprogram, som lærerne kan lære å bruke. Dersom denne testingen gir et resultat som viser en viss grad av primitiv refleksaktivitet, kan øvelsesprogrammet gjennomføres i grupper og i klasser. Testene- for å identifisere nevromotorisk umodenhet- passer fint for barn fra fire års alder. (Assessing Neuromotor Readiness for Learning, Sally Goddard Blythe, 2012) 

Dette programmet er brukt i flere ulike land og viser til konsistent forbedring hos barna. Forbedringene, som Sally Goodard Blythe viser til, begynner vanligvis med balansekontroll og koordinasjon, deretter følger forbedringer når det gjelder det å sitte stille, å gjennomføre sitt arbeid på en godt organisert måte, en betydelig forbedring i lesing og håndskrift og ikke minst økt selvtillit.

Dersom testene viser til meget liten aktivitet i spedbarnsrefleksene, men allikevel mangelfullt utviklede posturale reflekser, skal det kunne være tilstrekkelig med et mer generelt øvelsesprogram, som for eksempel Sanseintegrasjon, for å oppnå bedring av balanse og koordinasjon.

Bevegelse og god fysisk aktivitet hindrer altså ikke "skolelæring", men fremmer den. Den fysiske stimulansen tar ikke tid fra noe annet, men gir desto mer, forutsatt at vi vet hva vi gjør og at vi vet hva eventuelle vansker kan skyldes og hva som kan gjøres relatert til dem. Det er med andre ord viktig å kunne se det enkelte barnets behov og vite om hvilke muligheter som fins. 

I barnehagealder og ved skolestart er barnets oppmerksomhetsspenn meget kort. Fysisk aktivitet av forskjellig slag vil bevirke en bedring av dette, liksom et godt talespråk, skikkelig begrepslæring og det å mestre gjør det, uten at de dermed skal utelukke hverandre. 

Generelt sett må det i barnehagen og på skolen være muligheter for utløp av fysisk energi, og både ute og inne må det finne sted varierte og stadig gjentatte; balansefremmende aktiviteter - huske, vugge, rulle nedover bakker, snurre sakte rundt, kjøre karusell, hoppe trampoline, være ute i ulendt terreng m.m  i tillegg til det å balansere -, mye bevegelse og rytme, sang, sangleker, ball-leker, koordinasjon og grov- og finmotoriske utfordringer - åle og krabbe, grave, bygge og bære, kryssøvelser, hoppe og klatre, snekre og file, kna, klippe, tegne, male, forme og perle, bruke fingerleker mm, (nettbrettets enfingerbruk anbefales ikke) -, og ikke minst må det finne sted - en skikkelig og grunnleggende språk- og begrepsopplæring.  

Her vil jeg gjerne tilføye at dere ikke må forledes til å tro at systematisk og grunnleggende begrepslæring betyr at barna alltid må organiseres "rundt et bord" når formidlingen skal finne sted. For læreren, som kjenner begrepene, begrepssystemene og modellens innhold godt, kan formidlingen skje når som helst og hvor som helst. Dessuten, vil jeg gjøre dere oppmerksom på, at barna må ikke alltid skrive, det går an å besvare spørsmål muntlig, også å herme eller si etter noe som er godt sagt, og det går går an å fortelle. Og å samtale. Bruk av talespråket er viktigere enn vi later til å tro. Barna lærer mye ved å høre seg selv si noe, som noen lytter til. 

Nevromotorisk umodenhet kan altså være årsak til vansker på mange viktige områder, som igjen kan gi konsekvenser for skoletilværelsen, for lese -, skrive- og regneferdigheter og mye, mye mer.  

Det går an å ta hensyn til dette, det går an å forandre, og det går an å forebygge.

"Jeg ville si det slik, jeg synes at de lærere som fins i skolens verden er blitt sveket fra begynnelsen. De har ikke fått kunnskaper om lese-og skrivevansker med seg på veien inn i sin lærerrolle. De har helt enkelt feil koder. De har ikke fått lære seg å kjenne igjen de her problemene. De tolker signalene fra barna på feil måte. Man snakker veldig ofte om svake elever. Det er et forferdelig ord, synes jeg. Svake elever, hva mener man med det?"  Eva Karlström i Möjligheterna finns (2000) s. 81